En ny favorittforfatter i sommer?

Jeg har fått en ny forfatter-crush. Den amerikansk-vietnamesiske forfatteren og litteraturprofessoren Viet Thanh Nguyen fengsler meg med sine romaner, noveller og kanskje aller mest sin nydelige og hardtslående sakprosa.

Etter at Aftenposten ringte og spurte om jeg hadde noen bokanbefalinger for sommeren, ble jeg inspirert til skrive litt mer om bøkene jeg leser om dagen. Som en del av researchen til boken om min far, har jeg det siste året fordypet meg i historiske bøker om Vietnamkrigen og ikke minst i skjønnlitteratur om krigen og Vietnam i årene før og etterpå.  Jeg har hatt stor glede av å lese romanene til vietnamesiske forfatteren og poeten Nguyễn Phan Quế Mai: «Dust Child» (2024) og «The Mountains Sing» (2021) og den amerikanske forfatteren Kristin Hannahs «The Women» (2024). Fra sine perspektiver, og med grundig research, gir de poetiske og rørende innblikk i imperialismens- og krigens konsekvenser for de som deltok enten det var amerikanske kvinner som frivillig vervet seg til tjeneste, eller vietnamesiske barn av amerikanske soldater. Om jeg får tid, skal jeg skrive mer om disse bøkene senere.

En forfatter som har tatt meg med storm er den amerikansk-vietnamesiske forfatteren Viet Thanh Nguyen. Debutromanen «The Sympathizer» (2015), som han vant en Pulitzer-pris for i 2016, er nylig blitt filmatisert som miniserie (2024). The Sympathizer handler om en nordvietnamesisk agent som jobber for en sørvietnamesisk general. Han rømmer med generalen ved Saigons fall i 1975 og bosetter seg i USA. Så drar han hjem igjen, blir mistenkeliggjort av det kommunistiske regimet og sendt i en omskoleringsleir. Boken gir et innblikk flere sentrale temaer for Nguyens bøker. I flukten fra Vietnam fra perspektivet til noen av de mest prominente sørvietnamesiske toppene (som kom seg ut med fly). I det brutale statusfallet for generalen: fra en mektig top-dog i hjemlandet, til flyktning i et fremmed land. I hvordan de vietnamesiske flyktningene ble tatt imot i et USA der krigen nå var blitt svært upopulær og politisk brennbar, og i Hollywoods fetisjering av «de andre» og amerikanernes kulturelle makt til å skrive historien slik det passer dem.

Hvilket handlingsrom har forfattere som forsøker å skrive, eller skape kunst, fra en posisjon som «en annen»? I saksprosa-boken «To Save and To Destroy – Writing as an other» tar Nguyen utgangspunkt i Edward Saids banebrytende bok «Orientalismen» (1978). Nguyen viser fram dilemmaene minoritetsforfattere står i: Storsamfunnet kan forvente og belønne et oppgjør med minoritetsgruppen man er del av, men rasisme og diskriminering fra storsamfunnet gjør at forfatterne kan komme til å ønske å beskytte dem. Skal man forsvare (og redde) "sin" gruppe ved å bare fortelle solskinnshistoriene? Er ikke den ypperste formen for kunst å kunne utforske de mørkeste sidene av mennesket?, spør Nguyen. Boken er en tilpasning av en prestisjetung forelesningsserie «The Norton Lectures» ved Harvard. Forelesningene er modige refleksjoner der Nguyen ikke er redd for å ta utgangspunkt i seg selv, som «en annen», som diaspora og flyktning. Selv er Nguyen det han omtaler som amerikansk-vietnameser, eller som vi i Norge kanskje ville kalt bindestreks-amerikaner. Det er en identitet han har utforsket og bevisst omfavnet.

Nguyen ble født i Vietnam, men vokste opp i USA da han og foreldrene hans var båtflyktninger. Da han først begynte å utforske identiteten som bindestreks-amerikaner begynte han å lese det han kom over av litteratur om borgerrettsbevegelsen og antiimperialisme. Det kan jeg kjenne meg igjen i. Jeg var også fascinert av det. Vietnamkrigen og antikrigsbevegelsen som oppstod i USA og Europa, må forstås i den konteksten. Da Viet-Minh slo den franske kolonimakten ved Dien Binh Phu i 1954, var det den første av frigjøringsbevegelsene som vant en stor militær seier. Det inspirerte blant annet frigjøringsbevegelsen i Algerie. Under Vietnamkrigen var det var også uproporsjonalt mange afroamerikanere som ble innkalt til militærtjeneste. Rundt 23 prosent av soldatene i Vietnam var afroamerikanere, opp mot 11,6 prosent av befolkningen som helhet (Time Magazine, sist besøkt 29.7.2026). Bokseren Muhammed Ali nektet millitærtjeneste i 1967 og har ofte blitt sitert på at han har sagt «I ain’t got no quarrel with them Viet Cong. No Viet Cong ever called me ni**er». Han sa også:   «....If I am going to die now, I want to die fighting you. My enemy is the white people, not the Viet Cong...». I april 1968, mens Vietnamkrigen var på sitt mest intense, ble Martin Luther King skutt og drept. Borgerrettsbevegelsen og Vietnamkrigen var tett knyttet sammen – sammen med andre solidaritetsbevegelser for fred og rettferdighet på tvers av landegrenser. Netflix-dokumentaren «Vendepunkt Vietnamkrigen» (2025) skiller seg litt fra andre dokumentarer om krigen fordi den så effektivt viser hvordan borgerrettsbevegelsen og Vietnamkrigen påvirket hverandre (Viet Thanh Nguyen intervjues også i serien). Vietnambevegelsen i Norge var en bevegelse i sin tid. Krigen var, tror jeg, et symbol på amerikansk imperialisme, antikolonialisme og krigens grusomheter. Da jeg diskuterte bokprosjektet mitt med en tidligere norsk politiker, sa han: «De fleste visste ikke så mye om Vietnam. Hvordan folk posisjonerte seg i forhold til Vietnamkrigen handlet mer om norsk politikk, enn om selve krigen.» Det tok litt tid for meg å fordøye, men kanskje var det sånn?

Nå i sommer har jeg startet å lese «Nothing ever dies: Vietnam and the memory of war» (2016). Kriger utkjempes to ganger: En gang på slagmarken og så i minnet. I Vietnam er det seierherrene, kommunistene, som har makten over historiefortellingen – og som former det kollektive minnet gjennom utdanningssystemet, kunsten, museer og minnesmerket. I det globale kollektive minnet har USA et totalt kulturelt overtak. Hollywood er, argumenterer Nguyen, også en del av det militære industrielle komplekset. Noe han også illustrerer i «The Sympathizer».

I en annen bok jeg har ambisjoner om å lese ferdig i sommer er «The Refugees» (2016). Det er en samling noveller som Nguyen har skrevet gjennom 20 år og som i følge hans egen nettside utforsker spørsmål som immigrasjon, kjærlighet (også skeiv kjærlighet), identitet og familierelasjoner. Jeg har startet og gleder meg til fortsettelsen.

Viet Thanh Nguyen sine bøker gir tankevekkende perspektiver og han setter ord på mye av det jeg selv har fundert på gjennom livet. Det har gjort meg inspirert til å lese mer. Kanskje dette inspirerte deg også? Gi meg gjerne tips til lesestoff om Vietnam, 1968-bevegelsen eller andre temaer som dere tenker kan være relevante i min research. Boken er et langsiktig prosjekt og blir ikke ferdig på et blunk, men så langt er jeg veldig takknemlig for prosessen. Jeg lærer både mye om Vietnam, om min far og om en av de største og mest innflytelsesrike globale solidaritetsbevegelsene.