Jeg skriver om pappa

 Jeg skriver om pappa. Eller jeg forsøker å skrive om ham. Mellom bleieskift, studier, jobbsøking og alt annet i livet har jeg startet et nytt, stort prosjekt. Jeg vil skrive om pappas historie. Fra hans barndom i Vietnam, og gjennom livet i her i Norge. Om alle de gode hjelperne som hjalp ham på veien. Om alle gangene han var alene. Om da han traff mamma, og da han fikk meg og min søster.

Å være foreldreløs, uten søsken eller annen familie, betyr å gå gjennom livet uten å ha andre vitner til barndommen enn en selv. Pappa ble sendt vekk fra sin far og bror da han var seks år. Han kom til Norge da han var 14. Hvor mye husker man egentlig fra tiden fram til man er 14 år? Hvor mange av minnene vi har er bare våre egne? Jeg vet ikke hvor mye jeg kunne fortalt om tiden fram til jeg fylte 14, men pappa husker utrolig mye. Kanskje er det nettopp fordi han visste at han var sitt eneste livsvitne, at han har bevart minnene sine så godt?

Akkurat nå befinner jeg meg midt i en reise. Jeg lærer om hendelser og personer i pappas historie som jeg ikke visste om tidligere. Jeg skriver og sjekker opp igjen med pappa at jeg har fått tidslinjene slik han husker dem. Jeg forsøker å sette meg inn i hverdagen hans som fattig, krigsskadd og alene. Jeg forsøker å forstå hvordan krigen påvirket menneskene der han var. Jeg leser og lærer om det vi i vesten kaller «Vietnamkrigen», om de som flyktet fra Vietnam etterpå, og de som ble igjen.

Pappa og de andre som kom til Norge sammen med ham høsten 1968, var den første gruppen vietnamesiske innvandrerne som kom til Norge. Senere kom det mange flere. I dag er vi rundt 25.000 såkalte norsk-vietnamesere. Jeg er en av dem. Pappa og søsteren min også. Jeg er en stolt norsk-vietnameser, men jeg tror ikke jeg vil kalle Vietnam mitt andre hjemland. Jeg har ikke familie der. Jeg snakker ikke språket. Men min vietnamesiske bakgrunn er alltid med meg. Kjærligheten til landet jeg bare kjenner litt, menneskene jeg kun har møtt som turist, språket jeg ikke kan og den rike historien som tidvis har rørt og opprørt en hel verden.

Jeg har bestemt meg for å forsøke å ta dere med på reisen. Fordi det er bra for meg å skrive og dokumentere prosessen «behind the scenes» og fordi jeg får mange tanker jeg gjerne vil dele, men som jeg redd for at ikke vil få plass i en bok, eller vil glippe om jeg ikke skriver dem ned nå.

Håper du vil være med! Meld deg på nyhetsbrevet mitt for sporadiske oppdateringer, tankestrømmer og innsikt i prosessen der jeg både blir bedre kjent med min fars historie, med meg selv og med pappas hjemland Vietnam.

Lan

Dette er pappa i 2016, på vei med tog til Stockholm